Fjærene bruser i vinden. De kraftige vindkastene gir en stabil oppdrift for den lette kroppen. Hodet vagger ifra side til side, alltid skuende på verden rundt. Havørnen som befinner seg i himmelen over en av de mange øyer nær Turku, er ikke den som ser etter sitt bytte. Nede på jorden glimter det til i linsen av et kamera. Bilde på bilde knipses det av havørnen der oppe. Joni Savila har funnet sitt bytte. 

Joni er en finsk fugleentusiast jeg møtte igjennom en annen venn, Sonja. Det kan vel sies at de to er ganske nære, for de er tross alt kjærester. Takket være dette møtet sitter jeg og Joni på hver vår side av et lite glassbord på en hytte nær den finske havnebyen Rauma. Her er båt og båtliv så viktig at når noen «tar dagen» så vil de etterlatte spør «hva slags båt etterlot vedkommende seg?».  

Denne nærheten til sjøen, er noe som også har satt sitt preg på Joni. 

Han forteller om historier ifra da han var liten. Historier om hvordan hans foreldre hver helg dro han med ut for å være i skjærgården. Før han kunne gå befant han seg krabbende ute på en av de mange steinete øyene. Ute blant fuglesang, bølgeskvulp, og overraskende mange maurtuer.  

Selv med en naturnær oppvekst, var det ikke alltid i Jonis liv at dette sto i fokus. I ungdomstiden sier han at han hadde en helt annen drøm, enn den han har i dag. Han skulle nemlig bli hard-metall stjerne. I sin ambisjon til å bli en metall-stjerne var det ikke mye tid til overs for skole, men det skulle senere endre seg.  

På siden av sin ambisjon, studerte Joni media og kommunkasjon. En skikkelse skulle vise seg å ha en stor innflytelse på Joni. I journalistikktimen, hadde de en lærer som tidligere hadde drevet med journalistikk i særlig utsatte områder i Midtøsten. Hans historier om hvordan han manuvrærte særs prekære situasjoner vagte oppsigt. Og hemmeligheten bak? Å lese. Aldri slutte å lese. Læreren mente at lesing var såpass sentralt til å forstå verden rundt seg, menneskene man møter, og problemene som omringer oss på alle kanter.  

Og Joni begynte å lese. Lese mye.  

Der han sitter på den andre siden av bordet, kan jeg se at det har bært frukter. Ingen jeg tidligere har møtt vet så mye om fugler, om deres habitat, og deres oppførsel. Og ikke bare kan han om fugler, men også en rekke andre økologiske problemer som truer det vakre kystmiljøet hvor han selv har vokst opp. Og også påvirker ikke bare Finland, men verden.  

Han beskriver sin fremtidige drøm som muligheten til å anvende sine kunnskaper innenfor kommunikasjon til å bevare den vakre kysten til fremtidens generasjoner. Og å bidra til å gjøre de bølgeskvulpene som i dag er gule av giftige alger, til den klare idyllen det en gang var. Både for mennesker, og for dyr.  

Naturen har alltid vært alt for meg.

Joni