Espen Stedje arbeider i dag som generalsekretær i Foreningen Norden Norge, en rolle han har hatt siden 2010. Hans lange tilknytning til Foreningen Norden startet imidlertid allerede i Wales, Storbritannia, da Espen studerte der. Siden den gang har han hatt flere roller i foreningen, blant annet som nordjobber og fritidsleder. Espen forteller:

Min interesse for Norden ble vekket da jeg gikk på videregående skole: Atlantic College, et United World College i Wales, Storbritannia. På denne tiden ble jeg medlem i Foreningen Norden og fikk mitt første innblikk i det nordiske samarbeidet.

Mens mange av medstudentene planla videre studier i Storbritannia eller USA, ønsket jeg å vende tilbake til røttene – til Norden. Valget falt på Uppsala, Nordens eldste universitet fra 1477. I Uppsala engasjerte jeg meg i Klubb Norden, Foreningen Nordens ungdomsgruppe, og gjennom Klubb Norden fikk jeg informasjon om Nordjobb. Det førte meg til sommerjobb i Vasa i Finland – mitt første møte med Finland.

Det ble en spennende sommer. På flyplassen ble jeg møtt av prosjektlederen Nina, og jeg fikk bo hos en finsk venninne jeg hadde gått på skole med i Wales.

Jobb på sommerleir for finlandssvenske barn

Under sommeren jobbet Espen på en sommerleir for finlandssvenske barn i Vexala, nord for Vaasa. Der jobbet de i skift, så man jobbet mandag, tirsdag og halve onsdag. Deretter hadde man en uke fri før man begynte igjen onsdag ettermiddag.

Det var veldig spennende å komme dit. Når man jobber på sommerleir og har ansvar for barn, er man egentlig på jobb hele tiden – man lever midt i leirlivet. Jeg var heldig og hadde både morsomme og inspirerende kolleger, som jeg etter hvert ble veldig gode venner med.

De fleste personene Espen jobbet med kom fra Vaasa. Sammen fant de på mange morsomme aktiviteter og passet på barna. Østerbotten er kjent for noen av de fineste sandstrendene i Europa, så det ble mye bading og aktivitet.

Jeg husker sommeren i Østerbotten som solfylt og varm, med mange fine strandaktiviteter. Og jeg husker spesielt hvor gøy vi hadde det på jobb – både med barna og med kollegaene.

Ble kjent som ”Nordmannen”

Espen forteller hvordan han fikk lære å kjenne Finland, både det svenske og det finske, som er et ganske todelt samfunn, og hvordan dette fungerer i praksis. Han nevner også at det gikk helt fint å snakke norsk med barna.

Siden barna var svensktalende, var språket aldri noe problem. Hver uke kom det rundt 50 nye barn, så i løpet av sommeren var det mange som deltok på leiren. Jeg ble godt kjent med ”alle” barna i Vasa – og de ble kjent med meg. Det var en fantastisk følelse å gå gjennom byen og bli gjenkjent av barna, som hilste og ropte "hei, Espen!" – det gjorde inntrykk.

Nordjobbtreff

På denne tiden ble det arrangert et Nordjobbtreff for alle som jobbet i Finland. Der deltok unge nordjobbere fra hele Norden.

Vi arrangerte et felles treff i Villmanstrand, og bussturen dit tok nesten en hel natt – det føltes som en evighet. Men anstrengelsen var absolutt verdt det. Det var noe helt spesielt å møte andre nordjobbere fra hele Norden. Siden vi kom i små grupper fra ulike steder i Finland, oppsto det en egen dynamikk – og en utrolig feststemning på leirstedet.

Espen husker at det var mellom 60 og 100 deltakere det året, og noen av dem har han fortsatt kontakt med i dag.

Jeg har fortsatt kontakt med flere av dem jeg jobbet med på Facebook i dag. Og som det ofte skjer med slike vennskap, har de skapt nye forbindelser på kryss og tvers. Nylig traff jeg for eksempel en finsk riksdagspolitiker som kjente en av kollegaene jeg jobbet med den sommeren.

Fra Nordjobber til fritidsleder

Etter den første sommeren som nordjobber dro Espen tilbake til Uppsala for å fortsette studiene. Samtidig engasjerte han seg i ”Klubb Norden”, som den gang var navnet på Foreningen Nordens Ungdom.

På høsten reise jeg på Nordjobb-ettertreff på Café Norden i Århus. Vi tok nattbuss fra Stockholm for å komme dit. I Århus traff vi flere av dem jeg hadde møtt i Finland, og også andre kjente fra tidligere år. Café Norden ble deretter en årlig tradisjon med deltakere fra hele Norden – og jeg var med fem år på rad. Det var et viktig og inspirerende møtepunkt den gangen.

Etter oppholdet i Uppsala gikk veien videre til København, hvor Espen ble Nordplus-student. Der ble han kjent med hun som på den tiden jobbet med Nordjobb i Danmark. Senere gikk turen videre til Oslo for å fortsette studiene.

Jeg var i gang med studier i Oslo, etter tidligere å ha studert i Uppsala og København. En vakker junidag ringte Foreningen Norden og spurte om jeg ville ha jobb. De trengte en fritidsleder til Nordjobb, og det hastet for nordjobberne hadde allerede begynt å komme. Det passet meg perfekt. Jeg ønsket meg en meningsfull sommerjobb, og hadde lyst til å jobbe med nordisk samarbeid.

Minner fra jobben som fritidsleder

Jobben som fritidsleder innebar både å matche søkere med arbeidsgivere og å lede fritidsprogrammet for nordjobberne. Det ble arrangert ukentlige treff, særlig på onsdager. Det ble ofte servert gratis mat, noe som alltid var populært.

Vi arrangerte mange ulike aktiviteter – som museumsbesøk og turer i marka. Et av høydepunktene var en hyttetur til Nordmarka, der vi overnattet og spilte kubb. Vi videreførte nasjonale nordjobbtreff, slik som i Villmanstrand i Finland. Vi inviterte alle nordjobberne i Norge til å reise med buss for å utforske Jotunheimen og Vestlandet. Vi gikk i fjellet og fikk oppleve naturen på nært hold.

I tillegg hadde vi selvfølgelig våre tradisjonelle midtsommerfeiringer og grillkvelder i Oslo. Noen ganger møttes vi på stranden eller en park, andre ganger brukte vi Foreningen Nordens hus i Oslo som fast møteplass. Det ble mange sosiale sammenkomster – og mange hyggelige fester og aktiviteter.

Espen forteller at det ikke alltid var like lett å ha 50 ungdommer på slep. Men etter hvert lærte han seg å lese situasjoner og håndtere dem på en god måte.

Jeg husker spesielt godt da vi skulle gå Besseggen. Vi overnattet første natten i telt, men da vi våknet, regnet og snødde det så kraftig at det ikke var forsvarlig å gå i fjellet. Alt var gjennomvått, og det var umulig å bo i teltene. Vi måtte bare ringe og spørre: «Eh … finnes det en campingplass i nærheten?» Heldigvis fikk vi leid campinghytter til alle – og det reddet turen. Det var en av mange situasjoner hvor vi måtte ta ting på sparket og finne løsninger sammen.

Et annet minne Espen deler, er en kveld i Oslo da Norge spilte mot Brasil i fotball – og Norge vant.

Plutselig ble det folkefest i Oslo, med vill dans i gatene. Vi tok med alle nordjobberne inn til sentrum, og stemningen var helt elektrisk. Det ble en utrolig festlig kveld!

Populære jobber for nordjobbere på 90-tallet

Akkurat som i dag var de mest populære jobbene på den tiden særlig på turisthoteller. For nordjobbere var det spennende steder å reise til, med mulighet for å oppleve norsk natur. Men utover dette fantes det også andre bransjer som vi kanskje ikke ser like mye av i dag.

Å sitte i bomstasjonen var også populært – spesielt for dem som ikke var så eventyrlystne, men som ville tjene penger. Den gangen tok man imot kontanter fra bilistene som kjørte gjennom: 10 kroner her, 15 kroner der – ofte også om natta. Det var godt betalt.

Vi hadde også nordjobbere hos Hydro Aluminium på Karmøy. Hydro var en del av den såkalte Gyllenhammar-gruppen som tok initiativet til Nordjobb-ordningen i 1985.

Nordjobber nummer 10 000

I 1996, elleve år etter starten i 1985, var det tid for å kåre nordjobber nummer 10 000. Espen var til stede på denne milepælen, og nordjobber nummer 10 000 jobbet faktisk på Hydro Aluminium på Karmøy.

Jeg var med da vi kåret Nordjobber nummer 10 000 på Hydro Aluminium – det må ha vært i 1996. Jeg fløy til Karmøy for å dele ut prisen, og saken ble dekket av den lokale pressen. Det var en morsom og minneverdig opplevelse.

Alle vil til Norge, men nordmenn vil ikke ut

I dag er Norge den mest populære destinasjonen å søke Nordjobb, men samtidig er nordmenn en av de gruppene hvor færrest søker seg til andre nordiske land. Slik var det også på den tiden Espen jobbet med Nordjobb.

Det har lenge vært en utfordring at nordmenn ikke reiser ut i like stor grad. Slik var det også på min tid – vi ble til og med intervjuet på TV 2 og i Arbeiderbladet om det den gangen. Det finnes mange teorier om hvorfor ikke flere nordmenn søker seg til Nordjobb. En mulig forklaring er at det har vært høykonjunktur i Norge over lang tid, mens man nå faktisk kan tjene bedre i Danmark eller andre steder med euro. Det er vanskelig å si sikkert – men vi vet at god informasjon er alltid viktig.

Espen mener at det beste verktøyet for å inspirere flere til å søke Nordjobb er folk som har vært på Nordjobb selv, som deler sine egne opplevelser. For når man først har prøvd det, vil man bare fortsette å reise.

Mange synes det er eksotisk med Færøyene, Island eller Grønland, men jeg tror også mange unge i Norge kunne fått en spennende opplevelse i byer som København eller Stockholm. En ekte storbyopplevelse – av en type man kanskje ikke får i Norge.

Idag er Espen generalsekretær

Tiden som fritidsleder for Nordjobb i Norge ledet Espen videre til en rekke ulike prosjekter i Foreningen Norden. Samtidig ønsket han å fullføre studiene sine, og tok derfor en pause fra både Foreningen og Nordjobb en periode. Da han var ferdig med utdannelsen som sosialpedagog i Oslo, fortsatte han med en magistergrad i Lund. Allerede da hadde han fått et stående tilbud om å vende tilbake til Foreningen Norden, hvor han blant annet ble involvert i skolesatsingen og fikk bred erfaring fra ulike deler av organisasjonens arbeid.

Vi jobbet med ulike prosjekter i flere år, og så lenge jeg fikk nye utfordringer – som å arbeide med grensehindre og prosjekter i regi av Nordisk ministerråd – utviklet jeg meg faglig og trivdes godt. Etter hvert hadde jeg vært der lenge, og mange av de andre i foreningen hadde sluttet. Jeg satt med mye av organisasjonens historikk og oversikt.

Etter hvert ble jeg assisterende generalsekretær – i stor grad fordi jeg hadde kontroll på møtepapirer, struktur og de daglige prosessene. Jeg hadde også begynt å se verdien av å ta et større ansvar – ikke bare for innholdet i arbeidet, men også for helheten og retningen. Den rollen hadde jeg i omtrent fire år.

Da generalsekretæren bestemte seg for å slutte, fikk jeg tilbud om å overta. På det tidspunktet kjente jeg meg klar – jeg hadde et sterkt engasjement for saken, og et ønske om å være med og forme utviklingen videre.

Betydningen av nordisk samhørighet

Espen har nå vært generalsekretær i Foreningen Norden Norge i femten år. Avslutningsvis reflekterer han over hva nordisk samhørighet har betydd for ham og hans liv. Han forklarer hvor viktig det har vært for ham, både personlig og profesjonelt.

Å kjenne på en nordisk samhørighet har betydd mye for meg. Det har på mange måter blitt mitt livsprosjekt. Helt siden jeg gikk på videregående i Wales, hadde sommerjobb gjennom Nordjobb og studerte med i Uppsala, København og Lund, har jeg kjent på en sterk overbevisning: At vi hører sammen i Norden – og at vi får til mer i fellesskap enn hver for oss.

Gjennom hele mitt yrkesliv har jeg ønsket å bidra til et mer integrert og samlet Norden. Å skape møteplasser, styrke forbindelser, bygge tillit på tvers av grenser. Det har vært både meningsfullt og dypt personlig. Jeg tror virkelig at det nordiske fellesskapet er noe av det mest verdifulle vi har – og noe vi må ta vare på, sammen.